Best på bortebane

Mens Jonas Gahr Støre stod i Kyiv og varslet at regjeringen vil foreslå nye 85 milliarder kroner til Ukraina i 2027, lå flere hundre reisende på feltsenger på Flesland. Det ble kamp om soveposer. Utenlandske turister trodde Norge var et velorganisert samfunn. Dette hadde de aldri ventet – ikke i Norge. 

Norge har satt av 227,4 milliarder kroner til Ukraina og berørte naboland i 2022–2026. Med det nye forslaget blir summen 312,4 milliarder kroner. Støtten kan være moralsk riktig og sikkerhetspolitisk klok. Nettopp derfor må den tåle spørsmål.

Hvor mye av den militære støtten når fronten? Hvor mye forsvinner i feilbruk, overprising og korrupsjon? Riksrevisjonen konstaterer at støtten i hovedsak har kommet raskt frem og svart på Ukrainas behov. Samtidig fant den utilstrekkelig internkontroll, mangelfulle korrupsjonsvurderinger og svak dokumentasjon.

Likevel møtes kritikk med refleksskjoldet vi så under pandemien. Da het det «antivakser». Nå blir skeptiske innvendinger altfor lett møtt med merkelappen «putinist» eller «ruzzer». Det er massesuggesjon, ikke opplyst debatt.

Spørsmålene er heller ikke hypotetiske. Ukraina rammes av nye korrupsjonssaker og intern splittelse etter at den populære forsvarsministeren Mykhailo Fedorov ble sparket og krevde nyvalg. Kritiske spørsmål er ikke illojalitet. De er plikt.

Milliardene flyr ut – hjemme blir flyene stående

Mens Støre demonstrerer statsmannskunst i Kyiv, demonstrerer tolv flygeledere hvor lite som skal til for å sette Norge på bakken. Streiken stengte Gardermoen i fem timer og deler av norsk luftrom gjennom helgen. Søndag ble 72 avganger og 47 ankomster kansellert på hovedflyplassen. Avinor advarer om konsekvenser for titusenvis, mens så godt som alle tog fra Oslo til Bergen er utsolgt ut neste uke.

Hvordan kunne en statlig eid, nasjonal monopolvirksomhet organiseres slik at tolv personer – med en gjennomsnittlig årslønn på 1,66 millioner kroner inklusive tillegg og overtid – kunne lamme store deler av norsk luftfart?

Partene møtes mandag, men Spekter har allerede erklært at pausekravet ikke er forhandlingsbart. Tirsdag tas ytterligere åtte flygeledere ut.

Støre blir neppe en «sitting duck» i Kyiv – selv om flyalarmen gikk under søndagsmiddagen. Tilfluktsrommet sto klart. Sikkerhetsapparatet har alltids en plan B for å få statsministeren hjem. Det har derimot åpenbart ikke landet han leder. Det er ingen plan B for at vanlige folk skal komme seg hjem.

«Sånn skal vi ikke ha det i Norge»

Da rundt 12.300 amerikanske flygeledere gikk ut i ulovlig streik i 1981, svarte Ronald Reagan med et 48-timers ultimatum. Da fristen løp ut, avskjediget han over 11.000 som nektet å vende tilbake. Detaljene er annerledes: den norske streiken er lovlig, flygelederne er ikke (direkte) statsansatte, og masseoppsigelser er hverken lovlige eller kloke. Men lærdommen er at lederskap kan utgjøre en forskjell. Reagan satte foten ned. Støre er bortreist – og regjeringen oppfører seg som om landet kan settes på bakken uten at det angår statsministeren.

Regjeringen kunne gjort det klart at tvungen lønnsnemnd lå på bordet dersom opptrappingen truet vitale samfunnsinteresser. I stedet synes Støres kabinett, som Trygve Hegnar, å ha planlagt ut fra at streiken aldri ville komme. Som ordtaket sier: Assumption is the mother of all f***-ups

Støre viser lederskap i Ukraina. Hjemme kommer han som vanlig halsende etter hendelsene. Noen burde fortelle ham at en statsminister faktisk kan påvirke begivenhetenes gang – dersom han vet hva han vil.

«Sånn skal vi ikke ha det i Norge», pleier statsministeren å si. Hos Støre er det som regel en moralsk observasjon, ikke et løfte om handling.